Det ble natt og det ble dag og det ble natt og det ble dag og det ble natt og det ble dag, 16. dag.

Det blir ikke saa mye internett paa oss, og i alle fall ikke i lengre omganger. Vi har vaert med paa veldig mye, og inntrykkene kan noen ganger bli i meste laget. Forrige helg var vi paa en slags exposuer-camp med de frivillige fra CSA. Det var i Hoskote, et landsby-omraade, to-tre timer utenfor Bangalore. Her ble vi mye bedre kjent med indiske ungdommer, samtidig som vi hadde interessante sessions med filosofisk og samfunnsvitenskaplig tilnaerming til landsbygda, og verdenssamfunnet generelt. Det kanskje viktigste med helga var kontakten med lokalbefolkningen. Vi lekte og hadde show med barna, holdt konkurranser med barn, og besokte forskjellige landsbyer. I den ene landsbyen besokte vi hjemmene til folk, og pratet med dem som bodde der. Det var mye fattigdom og leielse, men ogsaa mye glede.

Vi har ikke vaert i India lenge nok til at jeg kan komme med noen konklusjon over den indiske vaeremaaten og samfunnet som helhet. Det kan jeg jo egentlig aldri gjoere. Selvsagt er det jo noen ting jeg ikke er helt komfortabel med. Det er en annen kultur, og vi forstaar litt mer hver dag. Men det jeg kan si at jeg er litt overrasket over i India er at inderne er veldig like oss paa de fleste omraader.

Denne uken har vi paa dagtid vaert utplassert i forskjellige NGOer, Bosco og Apsa som arbeider med barn, og Sangama som arbeider med seksuelle minoriteter. Det har vaert mange sterke opplevelser. I utgangspunktet skal vi bare vaere i en organisasjon hele tiden, saa jeg var i Bosco med Stine og Marita de foerste dagene. Vi var paa et slags barnehjem, hvor det bare er gutter, og alle har en fortid hvor de levde paa gata. Noen ganger minner hele hjemmet om en scene fra Fluenes Herre, men av og til er de bare helt herlige. Det dumme er at det er mye slaasing blant barna, og noen av de voksne som arbeider der bruker ogsaa smaa klaps.

Jeg har blitt veldig glad i en av guttene, og har veldig lyst til aa ta ham med hjem til Norge. Det er kanskje litt uaktuelt akkurat naa.

Paa torsdag og fredag aapna sjansen seg hos Sangama. Jeg og Nora fikk bli med en student fra Christ College paa torsdag til det ene kontoret. Der satt vi lenge og pratet med mennesker i en vanskelig livssituasjon. Det er ulovlig aa vaere homofil i India. Likevel forsoeker de aa leve sine liv. Menneskene som faar hjelp av Sangama er hovedsakelig mennesker med lite utdannelse og som ikke kan engelsk. Fattige mennesker. Homofile, lesbiske, bifile og hijraer (transseksuelle). Sangama arbeider baade mot HIV, samtidig som de kjemper for disse menneskenes rettigheter, og en bevisstgjoering i samfunnet. De har allerede oppnaad mye. Men fremdeles er det slik at de fleste av disse kun kan broedfoe seg med enten sexarbeid, eller tigging.

Vi fikk hjelp av de der som kunne engelsk til aa utveksle erfaringer med de som samlet seg i oppholdsrommene til Sangama. Noen var ogsaa villige til aa dele sine livshistorier. Generelt i India er folk veldig aapna. Hos Sangama deler de det meste.

Paa fredag (15.2) dro jeg og Nora alene til et annet kontor Sangama har, og fikk pratet mye med de som befant seg der. Slik jeg ser det er dette mennesker som har lidd mye, og baerer preg av det. Det aa ikke passe inn i de tradisjonelle kjoennskrollene er mye vanskeligere i India enn i Norge. Men lysglimt er det. Den ene av hijraene vi pratet med hadde faatt pass og foererkort som kvinne, og hadde til og med faatt adoptere enn jente.

Paa kveldstid arbeider vi med Gracias. Vi laerer barn i slummen sang og dans som de skal fremfoere for de studentene pa Christ College som stoetter dem oekonomisk, i begynnelsen av mars.

Slik ser nok ogsaa de neste ukene ut, men det blir ogsaa tid til litt andre ting innimellom. I dag flytter jeg og Elle Mari inn i vertsfamilier. Da skal vi faa muligheten til aa kjenne indisk dagligliv enda mer paa kroppen. Vi grugleder oss. Marita flytter inn hos Johny Joseph (sir) i morgen.

Peace out!