Jeg hoerte noen dytta kjoennskvoterinen av bloggpostene i groefta saa det har jeg tenkt aa gjoere noe med.

So, here it comes!

Tenk, tiden min i India er over halvveis. Ting har gaatt saa fryktelig fort her. Det var som i gaar at vi kom luskende ut av Bangalore flyplass og tenkte mange tanker om hvordan dette skulle bli. Og for ikke lenge siden gikk vi blyge og sjenerte tre skritt bak Jai uansett hvor han gikk.

Naa derimot er vi praktisk talt indere hele gjengen.. Vel, hvis du ser bort ifra vannflaska som konstant er med, antibacen i veska og dopapiret vi sniker med oss, myggnettet over sengen, turistsandalene vi maa ha for aa gaa godt, loffen vi kjoeper inn for spise litt”vanlig mat” og solkremen som maa frem i krisesituasjoner.
Til tross for dette har vi klart aa komme innunder huden paa den indiskkulturen paa en ny og interessant maate;

Jeg bor naa hos vertsfamilie hos sjefen sjoel, Johny Joseph. Det var en litt skremmende tanke til aa egynne med, men jeg er superglad for at jeg faar bo der naa. Han har en kjempesoet familie og jeg har det som plommen i egget. 

I de siste to ukene har stine, Harald og jeg vaert frivillige i Bosco, en organisasjon for gatebarn, eller “young at risk” som de kaller det selv. Paa vaar avdelig tok de inn nye gutter som de blant annet hadde fatt inn paa enten buss- eller togstasjonen. Guttene som drar hjemmefra av en eller annen grunn (alkoholiserte foreldre, mishandling, beskjed om aa skaffe seg jobb, nyskjerrighet etc) tar ofte buss eller tog til Bangalore, men naar de kommer til byen er de for redde til aa dra ut av stasjonsomraadet saa debare gaar rundt paa stasjonen. Bosco har folk paa stasjonene som plukker opp disse barna og gir de mat og et sted aa vaere til de finner ut hvorfor de dra hjemmefra og om de vil dra tilbake. Vi var paa det stedet der guttene blr tatt med til foerst. alle under fjorten aar, noen helt ned til fire aar(!). Det var rundt 30 gutter der hver dag. Gutter vi hadde sett en dag, ville kanskje ikke vaere der den neste og nye gutter kom stadig. Stine vil skrive mer om den livlige guttegjengen senere.

Jeg vil bare kort fortelle m hvordan jeg har opplevd min tid som eldig hvit i India. Tiltider har vi vaert store attraksjoner og folk er veldig begeistret og vil enten ta paa oss, ta bilder av oss og hoere navnene vaare. Dette har vaert for det meste hyggelig sett bort i fra naar noen staar aa ler vaar vei med en kameramobil i mistenkelig vinkel mot oss.
Andre ganger har jeg hoert kommentarer som for eksempel “americans” i en heller negativ tone. Jeg og Elle Mari hadde en litt rar opplevelse paa det lokale kjoepestentret der vi fikk hoere at vi bare spiser og aldri jobber.
Men for at det er sagt: De aller aller fleste er hyggelige og bryr seg heller lite om hvor bleik jeg er..

Foer jeg runder av maa det nevnes at maten her blir mindre og mindre sterk. Jeg herdes!
fruen i huset jeg bor i naa er en kloepper paa kjoekkenet og jeg har  til og med spist storfekjoett der, i motsetning til mange andre steder der du faar vegetarmat og kanskje kylling. Jeg har forresten blitt veldig glad i vegetarmat mens jeg har vaert her og det norske kjoekken har litt aa laere om hva man faktisk kan gjoere med en potet!

Takk for meg for denne gang!
Sender varme tanker til alle kjente og forventer en og annen lunken tilbake!

Koz fra Marita