Den første uka i mars bodde vi på St. Thomas School hos noen katolske prester i Nirmal, Adilabad, Andrah Pradesh. Standarden var mye bedre enn forventet, men vi jentene hadde stådo og bøttedusj. Selv syns jeg bøttedusj er verdens beste dusj så det var ikke noe problem. Stådo er jo mye mer underholdende enn vanlig vestlig do, som vi kaller det, det er jo alltid en liten utfordring å treffe akkurat midt i. Dette resulterte i noen fine rapporter etter hvert bommelombesøk. Vi var tross alt tre trøndere og klumsenora på samme rom. Vi har vel heller ikke verdens beste humor.

Prestene viste seg å være veldig koselige. Og vi ble etterhvert vant til å be bordbønn og se på voldsfilm til hvert måltid. (Ja, det er helt sant). Han ene overrasket også med å ta et bilde av Elle-Mari der det ser ut som hun blir velsignet av Satan da vi var på et Jesusmuseum. Resten av kvelden viste han bildet til alle og tulla med at det kom til å bli farlig å sove på rom med henne.
Stine og jeg var med på en katolsk messe på malayalam (et sørindisk språk) kl 6.30 om morgenen, det var interessant. Den ene presten ba en bønn for oss på engelsk, det var ganske fint.
På skolen var det selvfølgelig også mange barn. Faktisk hele 1500 tilsammen og fredag morgen fikk vi se dem alle sammen oppstilt til morgensamling slik de gjør hver morgen. Det minner om en militæroppstilling, men er veldig vanlig på de fleste skoler i India. I kor sang alle barna både en salme og nasjonalsangen, de resiterte en temmelig nasjonalistisk regle, noen leste opp en bønn, en leste hovedoverskriftene i avisa, og sist, men ikke minst var det morgengymnastikk i takt med diverse vendinger, hopp ut med armer og bein osv. Tror den norske skole har noe å lære. Etter denne høytidelige, imponerende oppvisningen fikk vi hver vår klasse utdelt forå fortelle om Norge og “interact with the children”. Jeg lurer på hvor mange ganger jeg har hørt det sistnevnte i forbindelse med programmet vært gjennom hele perioden. Å prate i klassen gikk meget bra, selv om jeg først var en smule nervøs. Jeg fortalte om litt av hvert, lærte dem “Alle fugler” og prøvde å lære en sang på tellugu (Andra Pradesh språket), noe som gikk heller dårlig. Men det var veldig koselig.

Resten av uka dro vi rundt til små landsbyer og lekte med barn og fikk se hva Centre for Social Action drev med i de forskjellige “byene”. Det var mye fattigdom og enkle kår, men mange smil å få og en voldsom gjestfrihet, flere steder fikk vi tilbud om å overnatte. Det hadde vært fantastisk, men det var for farlig. Det finnes nemlig naxalitter i området. Naxalitter er en gruppe kommunistiske terrorister som har plaget folk endel i Andrah Pradesh opp gjennom årene. Da vi gikk tur den første dagen kom det en motorsykkel og hente oss fordi politiet hadde advart om naxalitter.
I løpet av uka lærte vi bort Aramsamsam, Haien kommer og Rødt lys mange ganger og fikk lære et par indiske leker som vi forsto til slutt. Den første dagen kom både lokalavisa og lokaltv og distrisktspresidenten. Det var litt artig. Skapte en viss forandring å se oss selv leke “Kobbardi, kobbardi” til middagen istedenfor midten av en actionfilm. Men etter å ha vært på tv fikk jo hele India vite at vi var på fære, sa neste dag kom det to-tre tvkanaler og like mange aviser. De forfulgte oss hele dagen og etter å ha intervjuet Sakarias og Elle-Mari der de ble fortalt det meste av hva de skulle si, skulle de jammen meg filme at vi spiste med hendene også! Vi satte på oss kunstige fredskorpsglis en siste gang og pustet lettet ut da de endelig gikk. Det tar på å være kjendis og frister ikke til gjentakelse.

Uka gikk utrolig fort og da vi nesten hadde vent oss til 35 grader pluss var det tid for å reise hjem. Marita og jeg våkna med en rar følelse i magen og jeg rakk å spy to ganger før vi satte oss i bilen ikke helt klare for seks timers kjøring mot Hyderabad. Marita og jeg satt foran og offet oss over den svingete veien og at sjåføren absolutt måtte kjøre forbi alle biler han så. Det samme opplevde vi på veien til, litt skummelt, men man venner seg til det. At vi så minst ti biler og trailere som hadde kræsja på veien hjalp ikke så veldig, men vi så bare en død mann. Han var kanskje til og med levende, for det sto ti menneske rundt og ambulansen møtte vi noen kilometer senere. Greit, nå overdriver jeg selvfølgelig litt, dere trenger ikke bekymre dere for oss. Selv klarte jeg å holde maten inne etter å ha spydd en gang, men Sakarias og Joachim var visst ikke helt friske de heller. Joachim klarte seg helt til vi var vel inne i Hyderabad og trakk inn den såkalte giftige luften i følge han selv.

Etter å ha sett “Miss India Worldwide” og prist oss lykkelige over at vi har annet å bruke livene våre på enn å se pene ut, sovnet Marita og jeg side om side på et hotellrom helt spy og diarefrie. Men for sikkerhets skyld ble jeg hjemme dagen etter da de andre dro til Film city, en fornøyelsespark for barnslige fredskorpsere og CSA-ansatte. Etter en hel dag i senga med Andre Bjerkes “De dødes tjern” var jeg klar for 13 timer på tog. Faktisk liker jeg indiske tog kjempegodt. Jeg sover bra i de enkle sengene og liker at folk farer forbi med te, kaffe, samosa, middag, frokost, kjeks, vann, chips m.m. Det er noe annet enn NSBs mikroplastikkmat og sinnsyke priser for å si det sånn. Tiggerne er selvfølgelig ikke så hyggelige å få på besøk, men når de synger og spiller tamburin kl. 7 om morgenen og vekker Marita og Elle-Mari, må jeg le litt. Hijraene er jo også søte der de kommer klappende, de er de eneste jeg gir penger til, desverre eller heldigvis.

Selv syns jeg vi har hatt en kjempefin uke, gruppesamarbeidet har nådd nye høyder og vi har blitt mye mer sammensveisa. Gruppemøter i prestehager er ikke så verst