Når man reiser til India med en gruppe forvirrede unge nordmenn og nordkvinner hender det ofte at en fare kommer etter dem. Denne faren vil så henge over dem som en mopp i mørket, gå igjennom hver eneste av deres handlinger med kam, og generelt dasse rundt der vi ikke vil ha den. Den går populært under navnet skrivesperren, og har allerede stjelt mange blogg- og dagbokinnlegg, uten å legge igjen annet enn et visst ubehag i venstre hjernehalvdel. Jeg kan bare beskrive det slik jeg har opplevd det; når tanken om å skrive i bloggen streifer gjennom mitt desorienterte hode, er det som alt vi har opplevd i det siste viskes ut med svamp og etterlater kun små, våte flekker, som ikke gjør seg verdt å skrive om. Denne veritable, tunge klumpen av svamp vil jeg kalle skriveblokken. Stor, porøs og fylt til randen med fortvilt svette fra forfattere og studenter verden over, kommer den og svamper til de skrivende til de drypper av en pur mangel på ord. Dette olme beistet følger alltid like etter de som vil uttrykke seg, og hadde den hatt en munn ville den spist kreativiteten vår hel i ett jafs.

En ting er klart: Skriveblokken må bekjempes. Og for å gjøre min del i kampen mot denne ufyseligheten fra havets dyp, har jeg tatt en beslutning. Jeg er ganske dårlig på dette med beslutninger og driver sjelden med denslags, men nå må alle kluter settes til, alle mørke mopper taes ut av sine hjørner for å tørke opp blekkflekkene etterlatt i gigantsvampens vake. Fra nå av skal jeg skrive noe av betydning hver eneste dag, i dagbok eller blogg. Det skal skrives til handa dingler fra forslitte sener, og det eneste som får lov til å stoppe meg er en flokk med ville aper, plutselig lamhet i alle lemmer, og/eller å gå tom for blekk i min nå ganske gamle penn. Bloggen og min hendige evne til å kjøpe flere penner garderer meg mot alternativ tre. Vi får se med resten. Uansett kan det ventes en forhøyet frekvens av innlegg i denne stolte webjournal.

Så hva i all verden har vi drevet med? Nå som svampen har tatt seg en røykepause kan jeg endelig legge det i ord. Etter turen til Adilabad som Nora har skriblet om, bar det til ferieparadiset Goa, simpelthen fordi vi hadde lyst. Goa ligger 16 timer nordvest med buss fra Bangalore. Dette fant vi ut på den vanskelige måten. Kvelden 12. Mars satte vi ut fra busstasjonen med litt bagasje og et høyt ønske om å ta tog dit istedet. (Har jeg fortalt om hvor mye jeg digger indiske togreiser? Jeg må fortelle om det en eller annen gang. Det er herlig.) Med oss hadde vi Brita og Ida, to tidligere Sund-elever som hadde kommet tilbake en tur. Vi fikk en flaske med vann hver og en aircondition over hodet som spøy ut tjukk luft, så gikk vi i gang med å legge hodene tilbake og late som vi fikk til å sove mens bussen humpet av gårde med enkelte korte, harde bråstopper her og der. Noen av oss var spesielt gode til dette, og måtte vekkes da vi stoppet på en landeveisrestaurant neste morgen. Da var det både tid for å kjøpe seg en pakke kjeks og litt vann, standardrasjonen på slike turer, og tid for å feire 13. Mars, min bursdag. Heldig nok viste det seg at Goa var det rette stedet for den typen ting.

Fra vi kom ned den lille svingete veien mellom små butikker som solgte sandaler og bagger med Che Guevara på, visste vi hva slags sted dette kom til å være. Bortsett fra kyrne som trasket rundt på strendene og slåss litt av og til, var det helt likt hvert eneste ferieparadis du noensinne har sett på TV. Kritthvite strender, palmer og en stor mengde hvite mennesker med alt for lite klær. Hele uka kan egentlig oppsummeres med at vi gikk rundt på den varme sanden, noen ganger til vannkanten for å svømme i bølgene, noen ganger til restaurantene overalt for å spise dyr, treig mat, og noen ganger til hyttene der vi bodde for å smøre seg der man ble solbrent. Vi traff også en lang rekke nordmenn og skandinaver, noen vi kjente og noen vi ikke kjente. Jeg fikk badet obskønt mye og feiret en herlig bursdag, Nora fikk henge rundt med en venn av henne, og Elle-Mari fikk bli syk av maten der. Turen er regnet som en suksess.

Bakdelen med koselige turer er at man må eventuelt komme tilbake. Sant å si lengtet vi egentlig litt tilbake til vår indiske by. Bortsett fra menyene hadde Goa ingen nasjonal identitet. Og etter en busstur med forutsigbart komfortabelhetsnivå kom vi hjem til Bangalore, og på planen sto det “MID-TERM EVALUATION”. Vi skyndet oss å skrive ned opplevelsene våre så langt i en liten stil, og så var det over like fort som det kom. Sakarias og Marita pakket sammen sine store kolli med bagasje og fløy vekk fra oss i sin store metallfugl, og så var de også vekk nesten like fort som de kom. Vi savner dere fælt.

Etter at vi hadde fått summet oss etter alt som hadde hendt ble vi sendt til en gård for å få jord under neglene i tre dager. Det var et interessant sted der vi gjorde mye interessant arbeid, og jeg har veldig lyst til å skrive om det i detalj. Men denne posten begynner å bli veldig lang, så jeg tenker vi tar det senere.

Takk og farvel, sild og makrell.

-Joachim