Kenchanpalli

Etter at Marita og Sakarias dro jobba vi på en gård og melka kyr (de hadde 700 stykker som alle ble melket for hånd), spadde møkk, lukte kokospalme/bananplantasjer, lagde feiekoster av palmeblader, spylte kyr osv. Den ene dagen kjørte vi til og med oksekjerre. Vi kalte oksen for Kenneth og ble veldig god venn med han. Jeg masserte ryggen hans hver gang vi stoppa for å tømme møkk. Han var ganske så søt med sine 800 kilo, en skikkelig avlsokse. Så da vi gikk forbi kyrne var det som å slippe Aylar inn i en militærleir.
Det var så deilig å endelig gjøre litt fysisk arbeid, jeg er egentlig veldig glad i det. Drømmen om en gang ha min egen gård ble vekket til live og jeg må si at jeg tenkte litt på alle mine venner hjemme i Norge som aldri ville gjort noe liknende. Vi brukte ikke direkte hendene, men vi sto midt i skiten og det var umulig å ikke bli full av møkk på hender og føtter.
På rommet vi sov på var det temmelig mye insekter og endel rotter. Men vi fikk dem ut før vi skulle sove. Likevel var vi alle litt stressa og Joachim valgte til slutt å sove på rom med oss jentene fordi det var så mye rotte på rommet hans.
Ellers på gården hadde de sauer, griser, esel, kaniner, gjess, høns, bråkete haner, kalkuner, påfugler, hunder, katter og emuer og dådyr av alle ting. En fin opplevelse.

Bursdagsfest

Den 26. mars hadde vår koordinator Jai bursdag. Vi lot som vi hadde glemt det og planla en overraskelsesfest dagen etter. Etter å ha avtalt et møte med han om gruppas problemer (han ble ganske bekymra) inviterte vi de frivillige i CSA , fiksa kake, ballonger, champagne og “Birthday in a box”. Jeg hadde klart å lagre Rajesh Sirs nummer som Jais nummer en gang han ringte meg, så jeg sendte en invitasjonsmelding til Jai også… Men han fikk ikke vite at vi visste at han visste!
Alle gjestene gjemte seg på det ene soverommet og da Jai kom spilte vi veldig alvorlige og jeg satte i gang med å fortelle at jeg hadde problemer med å være i India, at jeg var depreimert og hadde hjemlengsel. Vi hadde ikke avtalt noe som helst, men skuespillet gikk kjempebra. Vi fortalte at vi hadde tenkt til å ha overraskelsesfest og at vi visste at han visste om det, men at ingen CSA-folk kunne komme og vi derfor hadde bestemt oss for å avlyse det. Jeg spilte videre og klarte til slutt å begynne å gråte! Må si jeg er ganske stolt.
Så kom alle inn og sang Happy Birthday og det var sinnsykt gøy å se uttrykket til Jai! Han sa han hater meg ca. ti ganger i løpet av kvelden, men vi hadde en kjempebra fest. På det meste var vi Vandena, Afreen, Sandeep, Nivendra og Mathews, Suresh, Pandu, Bharath, Sharath, Joachim, Stine, Elle-Mari, Jai og meg, men pga. eksamener og denslags kunne ikke alle være der hele kvelden.
Vi spiste masse snacks og kake som det sto “Gratulerer med dagen Jai!” på. Vi tilbød champagne som under halvparten tok en slant av og vi lekte masse leker. Den siste leken innebar straffer der jeg måtte sprekke alle ballongene med rompa og en med trynet, Joachim måtte immitere sine kvinnelige landsmenn, Elle-Mari måtte danse salsa osv. osv.
Til sist dro vi til et skikkelig gatekjøkken med bare en åpen propanplate og et lite tak over og spiste supersterk egg fried rice.
En meget bra bursdagsfeiring. Men Jai har sluttet å stole på meg. Hehe.

Navadarshanam

Den første helga i april var vi på en slags økologisk gård kalt Navadarshanam. http://www.navadarshanam.org
Den er vel heller et lite samfunn som har skapt sitt eget alternativ til det moderne bylivet. All maten er økologisk og vegatarisk basert på mat som er lett fordøyelig. Husene er bygd av murstein lagd av leire og jord og de har brukt minst mulig sement og stål. Et utrolig fint sted, husene var nydelige, jeg ville helst ta det med i lomma tilbake til Norge. De har en liten butikk der de solgte diverse kornvarer, tørket frukt godis uten sukker, honning, flere typer pickles av mango og lime, peanuttsmør m.m.
Vi brukte de tre dagene til å tulle, skravle og snakke om det å leve ”i pakt med naturen”, sove, slappe av, lese og gå tur i bambusskog og annen skog. Landskapet var veldig vakkert og frodig og vi fikk vite at det fantes hjort, villsvin, ville elefanter, leoparder og andre dyr i området.
Stine og jeg gikk for å lete etter elefanter den andre kvelden. Vi skravla og tulla hele veien og prøvde å tilkalle ”ellefaintain” (det går mye i trøndersk nå som jeg er den eneste uten bartedialekt). Men på veien hjem vi hørte plutselig trompetstøt og ble helt i hundre, klare for å skryte til Elle-Mari som er en skikkelig elefantjente. Jeg klatra opp på en stor stein for å se etter dem og etter en liten stund hørte jeg dem faktisk! Lyden av trær og greiner som ble brukket var helt tydelig så vi snek oss mot lyden og bak noen busker ved et gjørmehull så vi rett mot hodet på en diger elefant med fantastisk fine, lange støttenner!
Jeg ble så gira at jeg glemte å skru av blitzen på kameraet så den løp. Men vi fortsatte å snike oss etter og kom ganske tett innpå minst to elefanter. Det bråka skikkelig når de brakk greiner og spiste og vi var så nærme at vi så en snabel her og der. Det var skikkelig skummelt. Tror ikke vi var på anbefalt avstand akkurat, men det gikk jo bra, jeg sitter jo her

”Ellefainten til vænnan sin: Vi må finnj oss nytt bassæng. Du sjer nå du og at det nøtte itj å bruk ta gamle bassænget når det fær kvitinga med blitz roint der.”

Dagen etter gikk vi på jakt etter villsvin da vi hørte tydelig snøfting. Snek oss skikkelig nærme og oppdaget at det var tamme okser… Men, det var spennende så lenge vi holdt på og funderte over om de var aggressive.

Hoskote

Forrige uke tilbrakte vi fire dager i små landsbyer i Hoskote utenfor Bangalore. Joachim og jeg bodde i samme landsby, men i hver vår familie.
Jeg bodde hos Nila og Ramu som har to barn; Rahul (7 år) og Rangita (4 år). Foreldrene til Ramu bor også i huset deres som består av et kjøkken, et stort altmuligrom og et oppbevaringsrom hvor jeg fikk sove, høyst sannsynlig noen andres soverom.
Men jeg var minst like mye på besøk hos den koselige, gamle, betelbladtyggende Ratnama og den søte Soma med verdens heftigste overbitt og snilleste smil. Somas to døtre Archena (10 år) og Manesa (8 år) fulgte etter meg konstant, selv på do (som hovedsaklig var noen busker). Jeg var med på klesvask, matlaging, gressamling, self help group møter (hvor kvinnene legger av litt penger hver uke, vanligvis 10 rupis = 1,5 kroner, for å kunne ta opp lån), “opphenging” av bønneplanter og en del andre ting.
Jeg smakte på ragiball som ser ut som elefantbæsj og smaker korn og mye annen veldig god mat. Det var ikke for sterkt selv om CSA-folka var overbevist om det og sendte oss mat med moped tre ganger om dagen. Jeg fikk masse kokosolje i håret for de mener nemlig at hår skal være glinsende og stramt dratt bakover. Ikke så veldig lekkert spør du meg, men jeg lot dem holde på, det var på en måte litt koselig å bli børstet flere ganger om dagen. Gav meg en følelse av trygghet og nostalgi å ha sterke, faste mammahender i håret. Dessuten fikk jeg masse blomster i håret og bindi som nordmenn kaller for kastemerke.

Det var en 12 år gammel jente der som kunne litt engelsk og jeg kan noen ord på kannada,
men det blir ikke all verdens kommunikasjon ut av det. Disse menneskene, som altså ikke kunne spørre meg om alle de tingene man spør om for å bli kjent, fikk meg til å føle en herlig følelse av å bli satt pris på. Jeg følte meg verdsatt og som et fullverdig familiemedlem og jeg hadde det så bra! Det var forferdelig å dra siden det er omtrent umulig å holde kontakt med dem. Soma begynte å gråte da jeg satte meg i bilen og da rant det over for meg også. Var emosjonell i minst to dager etterpå.