Etter at Marita og Sakarias dro jobba vi på en gård og melka kyr (de hadde 700 stykker som alle ble melket for hånd), spadde møkk, lukte kokospalme/bananplantasjer, lagde feiekoster av palmeblader, spylte kyr osv. Den ene dagen kjørte vi til og med oksekjerre. Vi kalte oksen for Kenneth og ble veldig god venn med han. Jeg masserte ryggen hans hver gang vi stoppa for å tømme møkk. Han var ganske så søt med sine 800 kilo, en skikkelig avlsokse. Så da vi gikk forbi kyrne var det som å slippe Aylar inn i en militærleir.
Det var så deilig å endelig gjøre litt fysisk arbeid, jeg er egentlig veldig glad i det. Drømmen om en gang ha min egen gård ble vekket til live og jeg må si at jeg tenkte litt på alle mine venner hjemme i Norge som aldri ville gjort noe liknende. Vi brukte ikke direkte hendene, men vi sto midt i skiten og det var umulig å ikke bli full av møkk på hender og føtter.
På rommet vi sov på var det temmelig mye insekter og endel rotter. Men vi fikk dem ut før vi skulle sove. Likevel var vi alle litt stressa og Joachim valgte til slutt å sove på rom med oss jentene fordi det var så mye rotte på rommet hans.
Ellers på gården hadde de sauer, griser, esel, kaniner, gjess, høns, bråkete haner, kalkuner, påfugler, hunder, katter og emuer og dådyr av alle ting. En fin opplevelse.

Bursdagsfest

Den 26. mars hadde vår koordinator Jai bursdag. Vi lot som vi hadde glemt det og planla en overraskelsesfest dagen etter. Etter å ha avtalt et møte med han om gruppas problemer (han ble ganske bekymra) inviterte vi de frivillige i CSA , fiksa kake, ballonger, champagne og “Birthday in a box”. Jeg hadde klart å lagre Rajesh Sirs nummer som Jais nummer en gang han ringte meg, så jeg sendte en invitasjonsmelding til Jai også… Men han fikk ikke vite at vi visste at han visste!
Alle gjestene gjemte seg på det ene soverommet og da Jai kom spilte vi veldig alvorlige og jeg satte i gang med å fortelle at jeg hadde problemer med å være i India, at jeg var depreimert og hadde hjemlengsel. Vi hadde ikke avtalt noe som helst, men skuespillet gikk kjempebra. Vi fortalte at vi hadde tenkt til å ha overraskelsesfest og at vi visste at han visste om det, men at ingen CSA-folk kunne komme og vi derfor hadde bestemt oss for å avlyse det. Jeg spilte videre og klarte til slutt å begynne å gråte! Må si jeg er ganske stolt.
Så kom alle inn og sang Happy Birthday og det var sinnsykt gøy å se uttrykket til Jai! Han sa han hater meg ca. ti ganger i løpet av kvelden, men vi hadde en kjempebra fest. På det meste var vi Vandena, Afreen, Sandeep, Nivendra og Mathews, Suresh, Pandu, Bharath, Sharath, Joachim, Stine, Elle-Mari, Jai og meg, men pga. eksamener og denslags kunne ikke alle være der hele kvelden.
Vi spiste masse snacks og kake som det sto “Gratulerer med dagen Jai!” på. Vi tilbød champagne som under halvparten tok en slant av og vi lekte masse leker. Den siste leken innebar straffer der jeg måtte sprekke alle ballongene med rompa og en med trynet, Joachim måtte immitere sine kvinnelige landsmenn, Elle-Mari måtte danse salsa osv. osv.
Til sist dro vi til et skikkelig gatekjøkken med bare en åpen propanplate og et lite tak over og spiste supersterk egg fried rice.
En meget bra bursdagsfeiring. Men Jai har sluttet å stole på meg. Hehe.

Navadarshanam

Den første helga i april var vi på en slags økologisk gård kalt Navadarshanam. http://www.navadarshanam.org
Den er vel heller et lite samfunn som har skapt sitt eget alternativ til det moderne bylivet. All maten er økologisk og vegatarisk basert på mat som er lett fordøyelig. Husene er bygd av murstein lagd av leire og jord og de har brukt minst mulig sement og stål. Et utrolig fint sted, husene var nydelige, jeg ville helst ta det med i lomma tilbake til Norge. De har en liten butikk der de solgte diverse kornvarer, tørket frukt godis uten sukker, honning, flere typer pickles av mango og lime, peanuttsmør m.m.
Vi brukte de tre dagene til å tulle, skravle og snakke om det å leve ”i pakt med naturen”, sove, slappe av, lese og gå tur i bambusskog og annen skog. Landskapet var veldig vakkert og frodig og vi fikk vite at det fantes hjort, villsvin, ville elefanter, leoparder og andre dyr i området.
Stine og jeg gikk for å lete etter elefanter den andre kvelden. Vi skravla og tulla hele veien og prøvde å tilkalle ”ellefaintain” (det går mye i trøndersk nå som jeg er den eneste uten bartedialekt). Men på veien hjem vi hørte plutselig trompetstøt og ble helt i hundre, klare for å skryte til Elle-Mari som er en skikkelig elefantjente. Jeg klatra opp på en stor stein for å se etter dem og etter en liten stund hørte jeg dem faktisk! Lyden av trær og greiner som ble brukket var helt tydelig så vi snek oss mot lyden og bak noen busker ved et gjørmehull så vi rett mot hodet på en diger elefant med fantastisk fine, lange støttenner!
Jeg ble så gira at jeg glemte å skru av blitzen på kameraet så den løp. Men vi fortsatte å snike oss etter og kom ganske tett innpå minst to elefanter. Det bråka skikkelig når de brakk greiner og spiste og vi var så nærme at vi så en snabel her og der. Det var skikkelig skummelt. Tror ikke vi var på anbefalt avstand akkurat, men det gikk jo bra, jeg sitter jo her

”Ellefainten til vænnan sin: Vi må finnj oss nytt bassæng. Du sjer nå du og at det nøtte itj å bruk ta gamle bassænget når det fær kvitinga med blitz roint der.”

Dagen etter gikk vi på jakt etter villsvin da vi hørte tydelig snøfting. Snek oss skikkelig nærme og oppdaget at det var tamme okser… Men, det var spennende så lenge vi holdt på og funderte over om de var aggressive.

Hoskote

Forrige uke tilbrakte vi fire dager i små landsbyer i Hoskote utenfor Bangalore. Joachim og jeg bodde i samme landsby, men i hver vår familie.
Jeg bodde hos Nila og Ramu som har to barn; Rahul (7 år) og Rangita (4 år). Foreldrene til Ramu bor også i huset deres som består av et kjøkken, et stort altmuligrom og et oppbevaringsrom hvor jeg fikk sove, høyst sannsynlig noen andres soverom.
Men jeg var minst like mye på besøk hos den koselige, gamle, betelbladtyggende Ratnama og den søte Soma med verdens heftigste overbitt og snilleste smil. Somas to døtre Archena (10 år) og Manesa (8 år) fulgte etter meg konstant, selv på do (som hovedsaklig var noen busker). Jeg var med på klesvask, matlaging, gressamling, self help group møter (hvor kvinnene legger av litt penger hver uke, vanligvis 10 rupis = 1,5 kroner, for å kunne ta opp lån), “opphenging” av bønneplanter og en del andre ting.
Jeg smakte på ragiball som ser ut som elefantbæsj og smaker korn og mye annen veldig god mat. Det var ikke for sterkt selv om CSA-folka var overbevist om det og sendte oss mat med moped tre ganger om dagen. Jeg fikk masse kokosolje i håret for de mener nemlig at hår skal være glinsende og stramt dratt bakover. Ikke så veldig lekkert spør du meg, men jeg lot dem holde på, det var på en måte litt koselig å bli børstet flere ganger om dagen. Gav meg en følelse av trygghet og nostalgi å ha sterke, faste mammahender i håret. Dessuten fikk jeg masse blomster i håret og bindi som nordmenn kaller for kastemerke.

Det var en 12 år gammel jente der som kunne litt engelsk og jeg kan noen ord på kannada,
men det blir ikke all verdens kommunikasjon ut av det. Disse menneskene, som altså ikke kunne spørre meg om alle de tingene man spør om for å bli kjent, fikk meg til å føle en herlig følelse av å bli satt pris på. Jeg følte meg verdsatt og som et fullverdig familiemedlem og jeg hadde det så bra! Det var forferdelig å dra siden det er omtrent umulig å holde kontakt med dem. Soma begynte å gråte da jeg satte meg i bilen og da rant det over for meg også. Var emosjonell i minst to dager etterpå.

En ting er klart: Skriveblokken må bekjempes. Og for å gjøre min del i kampen mot denne ufyseligheten fra havets dyp, har jeg tatt en beslutning. Jeg er ganske dårlig på dette med beslutninger og driver sjelden med denslags, men nå må alle kluter settes til, alle mørke mopper taes ut av sine hjørner for å tørke opp blekkflekkene etterlatt i gigantsvampens vake. Fra nå av skal jeg skrive noe av betydning hver eneste dag, i dagbok eller blogg. Det skal skrives til handa dingler fra forslitte sener, og det eneste som får lov til å stoppe meg er en flokk med ville aper, plutselig lamhet i alle lemmer, og/eller å gå tom for blekk i min nå ganske gamle penn. Bloggen og min hendige evne til å kjøpe flere penner garderer meg mot alternativ tre. Vi får se med resten. Uansett kan det ventes en forhøyet frekvens av innlegg i denne stolte webjournal.

Så hva i all verden har vi drevet med? Nå som svampen har tatt seg en røykepause kan jeg endelig legge det i ord. Etter turen til Adilabad som Nora har skriblet om, bar det til ferieparadiset Goa, simpelthen fordi vi hadde lyst. Goa ligger 16 timer nordvest med buss fra Bangalore. Dette fant vi ut på den vanskelige måten. Kvelden 12. Mars satte vi ut fra busstasjonen med litt bagasje og et høyt ønske om å ta tog dit istedet. (Har jeg fortalt om hvor mye jeg digger indiske togreiser? Jeg må fortelle om det en eller annen gang. Det er herlig.) Med oss hadde vi Brita og Ida, to tidligere Sund-elever som hadde kommet tilbake en tur. Vi fikk en flaske med vann hver og en aircondition over hodet som spøy ut tjukk luft, så gikk vi i gang med å legge hodene tilbake og late som vi fikk til å sove mens bussen humpet av gårde med enkelte korte, harde bråstopper her og der. Noen av oss var spesielt gode til dette, og måtte vekkes da vi stoppet på en landeveisrestaurant neste morgen. Da var det både tid for å kjøpe seg en pakke kjeks og litt vann, standardrasjonen på slike turer, og tid for å feire 13. Mars, min bursdag. Heldig nok viste det seg at Goa var det rette stedet for den typen ting.

Fra vi kom ned den lille svingete veien mellom små butikker som solgte sandaler og bagger med Che Guevara på, visste vi hva slags sted dette kom til å være. Bortsett fra kyrne som trasket rundt på strendene og slåss litt av og til, var det helt likt hvert eneste ferieparadis du noensinne har sett på TV. Kritthvite strender, palmer og en stor mengde hvite mennesker med alt for lite klær. Hele uka kan egentlig oppsummeres med at vi gikk rundt på den varme sanden, noen ganger til vannkanten for å svømme i bølgene, noen ganger til restaurantene overalt for å spise dyr, treig mat, og noen ganger til hyttene der vi bodde for å smøre seg der man ble solbrent. Vi traff også en lang rekke nordmenn og skandinaver, noen vi kjente og noen vi ikke kjente. Jeg fikk badet obskønt mye og feiret en herlig bursdag, Nora fikk henge rundt med en venn av henne, og Elle-Mari fikk bli syk av maten der. Turen er regnet som en suksess.

Bakdelen med koselige turer er at man må eventuelt komme tilbake. Sant å si lengtet vi egentlig litt tilbake til vår indiske by. Bortsett fra menyene hadde Goa ingen nasjonal identitet. Og etter en busstur med forutsigbart komfortabelhetsnivå kom vi hjem til Bangalore, og på planen sto det “MID-TERM EVALUATION”. Vi skyndet oss å skrive ned opplevelsene våre så langt i en liten stil, og så var det over like fort som det kom. Sakarias og Marita pakket sammen sine store kolli med bagasje og fløy vekk fra oss i sin store metallfugl, og så var de også vekk nesten like fort som de kom. Vi savner dere fælt.

Etter at vi hadde fått summet oss etter alt som hadde hendt ble vi sendt til en gård for å få jord under neglene i tre dager. Det var et interessant sted der vi gjorde mye interessant arbeid, og jeg har veldig lyst til å skrive om det i detalj. Men denne posten begynner å bli veldig lang, så jeg tenker vi tar det senere.

Takk og farvel, sild og makrell.

-Joachim

Prestene viste seg å være veldig koselige. Og vi ble etterhvert vant til å be bordbønn og se på voldsfilm til hvert måltid. (Ja, det er helt sant). Han ene overrasket også med å ta et bilde av Elle-Mari der det ser ut som hun blir velsignet av Satan da vi var på et Jesusmuseum. Resten av kvelden viste han bildet til alle og tulla med at det kom til å bli farlig å sove på rom med henne.
Stine og jeg var med på en katolsk messe på malayalam (et sørindisk språk) kl 6.30 om morgenen, det var interessant. Den ene presten ba en bønn for oss på engelsk, det var ganske fint.
På skolen var det selvfølgelig også mange barn. Faktisk hele 1500 tilsammen og fredag morgen fikk vi se dem alle sammen oppstilt til morgensamling slik de gjør hver morgen. Det minner om en militæroppstilling, men er veldig vanlig på de fleste skoler i India. I kor sang alle barna både en salme og nasjonalsangen, de resiterte en temmelig nasjonalistisk regle, noen leste opp en bønn, en leste hovedoverskriftene i avisa, og sist, men ikke minst var det morgengymnastikk i takt med diverse vendinger, hopp ut med armer og bein osv. Tror den norske skole har noe å lære. Etter denne høytidelige, imponerende oppvisningen fikk vi hver vår klasse utdelt forå fortelle om Norge og “interact with the children”. Jeg lurer på hvor mange ganger jeg har hørt det sistnevnte i forbindelse med programmet vært gjennom hele perioden. Å prate i klassen gikk meget bra, selv om jeg først var en smule nervøs. Jeg fortalte om litt av hvert, lærte dem “Alle fugler” og prøvde å lære en sang på tellugu (Andra Pradesh språket), noe som gikk heller dårlig. Men det var veldig koselig.

Resten av uka dro vi rundt til små landsbyer og lekte med barn og fikk se hva Centre for Social Action drev med i de forskjellige “byene”. Det var mye fattigdom og enkle kår, men mange smil å få og en voldsom gjestfrihet, flere steder fikk vi tilbud om å overnatte. Det hadde vært fantastisk, men det var for farlig. Det finnes nemlig naxalitter i området. Naxalitter er en gruppe kommunistiske terrorister som har plaget folk endel i Andrah Pradesh opp gjennom årene. Da vi gikk tur den første dagen kom det en motorsykkel og hente oss fordi politiet hadde advart om naxalitter.
I løpet av uka lærte vi bort Aramsamsam, Haien kommer og Rødt lys mange ganger og fikk lære et par indiske leker som vi forsto til slutt. Den første dagen kom både lokalavisa og lokaltv og distrisktspresidenten. Det var litt artig. Skapte en viss forandring å se oss selv leke “Kobbardi, kobbardi” til middagen istedenfor midten av en actionfilm. Men etter å ha vært på tv fikk jo hele India vite at vi var på fære, sa neste dag kom det to-tre tvkanaler og like mange aviser. De forfulgte oss hele dagen og etter å ha intervjuet Sakarias og Elle-Mari der de ble fortalt det meste av hva de skulle si, skulle de jammen meg filme at vi spiste med hendene også! Vi satte på oss kunstige fredskorpsglis en siste gang og pustet lettet ut da de endelig gikk. Det tar på å være kjendis og frister ikke til gjentakelse.

Uka gikk utrolig fort og da vi nesten hadde vent oss til 35 grader pluss var det tid for å reise hjem. Marita og jeg våkna med en rar følelse i magen og jeg rakk å spy to ganger før vi satte oss i bilen ikke helt klare for seks timers kjøring mot Hyderabad. Marita og jeg satt foran og offet oss over den svingete veien og at sjåføren absolutt måtte kjøre forbi alle biler han så. Det samme opplevde vi på veien til, litt skummelt, men man venner seg til det. At vi så minst ti biler og trailere som hadde kræsja på veien hjalp ikke så veldig, men vi så bare en død mann. Han var kanskje til og med levende, for det sto ti menneske rundt og ambulansen møtte vi noen kilometer senere. Greit, nå overdriver jeg selvfølgelig litt, dere trenger ikke bekymre dere for oss. Selv klarte jeg å holde maten inne etter å ha spydd en gang, men Sakarias og Joachim var visst ikke helt friske de heller. Joachim klarte seg helt til vi var vel inne i Hyderabad og trakk inn den såkalte giftige luften i følge han selv.

Etter å ha sett “Miss India Worldwide” og prist oss lykkelige over at vi har annet å bruke livene våre på enn å se pene ut, sovnet Marita og jeg side om side på et hotellrom helt spy og diarefrie. Men for sikkerhets skyld ble jeg hjemme dagen etter da de andre dro til Film city, en fornøyelsespark for barnslige fredskorpsere og CSA-ansatte. Etter en hel dag i senga med Andre Bjerkes “De dødes tjern” var jeg klar for 13 timer på tog. Faktisk liker jeg indiske tog kjempegodt. Jeg sover bra i de enkle sengene og liker at folk farer forbi med te, kaffe, samosa, middag, frokost, kjeks, vann, chips m.m. Det er noe annet enn NSBs mikroplastikkmat og sinnsyke priser for å si det sånn. Tiggerne er selvfølgelig ikke så hyggelige å få på besøk, men når de synger og spiller tamburin kl. 7 om morgenen og vekker Marita og Elle-Mari, må jeg le litt. Hijraene er jo også søte der de kommer klappende, de er de eneste jeg gir penger til, desverre eller heldigvis.

Selv syns jeg vi har hatt en kjempefin uke, gruppesamarbeidet har nådd nye høyder og vi har blitt mye mer sammensveisa. Gruppemøter i prestehager er ikke så verst

Agni Raksha jobber ogsaa med et veldig annerledes problem, nemlig unge prostituerte gutter. De blir glemt av mange andre organisasjoner fordi det er saa tabubelagt, men blant gatebarn i Bangalore er dette et utbrett fenomen. Barn helt ned i 8-aarsalderen tjener penger som prostituerte. De tjener vanligvis under 20 norske kroner per kunde og mange ganger er bank den eneste loennen de faar. Agni Raksha leter dem opp, snakker med dem og sjekker og behandler dem for seksuelt overfoerbare sykdommer. Det jobber for aa spre kunnskap om helse og paavirke dem til aa begynne paa skole eller hjelper dem aa skaffe en jobb.

De siste ukene har jeg moett samfunnsproblemer jeg har ikke ante fantes eller i det minste ikke trodde var saerlig utbrett. India har saa mye aa ta tak i at jeg vet ikke hvor man skal begynne. Det er umulig aa ta alt helt inn over seg. Men heldigvis er vi saa heldige at vi moeter veldig mange mennesker som jobber med disse problemene og er optimistiske. Det er godt aa see.

Naa baerer det ut i busjen og 35-40 varmegrader hver dag i en uke.

Nora (og Stine)

Da var vi tilbake fra Mysore. Vi har hatt mye program de siste dagene, som vanlig. I helgen jobbet vi meg Gracias. Alle barna var på Christ College, hvor vi øvde. Veldig lange dager.. Lørdagen var en av mine dårligere dager. Jeg ødela mitt kompakte digitalkamera, enda en gang. Denne gangen er det dødere enn det noensinne har vært. Det var en liten nedtur, men jeg får nok fikset det når jeg kommer hjem.

Jeg skal ikke gå for mye i detaljer, det skjedde flere ukule ting denne dagen. Men det jeg også vil nevne er at jeg ble utsatt for sensur fra Den katolske kirke. Ganske vilt. Jeg hadde skrevet en artikkel for We Care, et blad CSA gir ut under Christ College sin logo. Artikkelen handlet om seksuelle minoriteter, noe som i og for seg var greit. Problemet (det som måtte fjernes) var de avsnittene hvor jeg antydet at jeg synes at homoseksualitet er greit. Et av de kontroversielle avsnittene var der jeg skrev at homoseksualitet ble lovlig i Norge på sytti-tallet. Det var slike faktaopplysninger som ble helt feil. Det endte da med at den ikke ble trykket.

Så kom vi til mandags morgen. Vi dro, sammen med Noras søsters kjæreste, hans belgiske venn, vår nye tilrettelegger, Sebastian, og sjåfør til Mysore. Veldig trangt i bilen, og mange timer i bilen. Men vi opplevde litt. Tipper noen av de andre kommer med noen fine skildringer. Høydepunktet for meg var togturen hjem (jada, sjåføren måtte uansett kjøre hjem, men vi ville likevel oppleve indisk tog).

Fredag er dagen for den store Gracias-forestillingen. Det blir nok litt jobbing i morgen og på torsdag. Vi er jo tross alt vertskapet for forestillingen.

Én til (fra fredag 22. februar):

Ser at jeg har fått litt konkurranse i bloggskrivingen. Til venstre ligger det også link til Nora sin blogg.

Det er fredagskveld, jeg har snart bodd en uke i vertsfamilie, og jeg har passert tre uker i India. Snart hjemme igjen, med mange nye tanker.

Det skjer mye for tiden. Og man gleder seg over de små øyeblikkene man opplever innimellom. Som f. eks. da en rick-sjåfør smurte meg inn med kokosnøttolje (armene mine flasset, han stanset autoen og løpte for å kjøpe olje, deretter viste han meg hvordan den skulle brukes). Indere bruker kokosnøttolje til det meste.

Jeg og Nora besøkte Sangama enda en gang i dag. Jeg skal forresten få lagt ut link til organisasjonens nettside ganske pronto. Vi lærer utrolig mye, vi har til tider en helt urolig spennende, interessant og lærerik dialog gående. Både for oss og dem (håper jeg). Nora har skrevet litt om NGOen på bloggen sin, og jeg skal skrive mer siden.

Denne helgen blir det hardkjør med Gracias. Forestillingen som skal settes i stand med barn fra slummen, som en takk til dem på Christ College som støtter dem økonomisk. Vi strever litt, kanskje er vi ikke verken gode pedagoger, eller spesielt musikalske. Vi bidrar da altså med en sang som vi lærer barna, og en norsk folkedans, som de forhåpentligvis lærer i løpet av helga. Det har ikke vært så lett å øve med dem i slummen. Plassmangel har ført oss opp på et hustak, og der passerer flyene ganske så lavt over oss. Iblant berører jeg flykroppen med langefingeren.

 -Sakarias- 

So, here it comes!

Tenk, tiden min i India er over halvveis. Ting har gaatt saa fryktelig fort her. Det var som i gaar at vi kom luskende ut av Bangalore flyplass og tenkte mange tanker om hvordan dette skulle bli. Og for ikke lenge siden gikk vi blyge og sjenerte tre skritt bak Jai uansett hvor han gikk.

Naa derimot er vi praktisk talt indere hele gjengen.. Vel, hvis du ser bort ifra vannflaska som konstant er med, antibacen i veska og dopapiret vi sniker med oss, myggnettet over sengen, turistsandalene vi maa ha for aa gaa godt, loffen vi kjoeper inn for spise litt”vanlig mat” og solkremen som maa frem i krisesituasjoner.
Til tross for dette har vi klart aa komme innunder huden paa den indiskkulturen paa en ny og interessant maate;

Jeg bor naa hos vertsfamilie hos sjefen sjoel, Johny Joseph. Det var en litt skremmende tanke til aa egynne med, men jeg er superglad for at jeg faar bo der naa. Han har en kjempesoet familie og jeg har det som plommen i egget. 

I de siste to ukene har stine, Harald og jeg vaert frivillige i Bosco, en organisasjon for gatebarn, eller “young at risk” som de kaller det selv. Paa vaar avdelig tok de inn nye gutter som de blant annet hadde fatt inn paa enten buss- eller togstasjonen. Guttene som drar hjemmefra av en eller annen grunn (alkoholiserte foreldre, mishandling, beskjed om aa skaffe seg jobb, nyskjerrighet etc) tar ofte buss eller tog til Bangalore, men naar de kommer til byen er de for redde til aa dra ut av stasjonsomraadet saa debare gaar rundt paa stasjonen. Bosco har folk paa stasjonene som plukker opp disse barna og gir de mat og et sted aa vaere til de finner ut hvorfor de dra hjemmefra og om de vil dra tilbake. Vi var paa det stedet der guttene blr tatt med til foerst. alle under fjorten aar, noen helt ned til fire aar(!). Det var rundt 30 gutter der hver dag. Gutter vi hadde sett en dag, ville kanskje ikke vaere der den neste og nye gutter kom stadig. Stine vil skrive mer om den livlige guttegjengen senere.

Jeg vil bare kort fortelle m hvordan jeg har opplevd min tid som eldig hvit i India. Tiltider har vi vaert store attraksjoner og folk er veldig begeistret og vil enten ta paa oss, ta bilder av oss og hoere navnene vaare. Dette har vaert for det meste hyggelig sett bort i fra naar noen staar aa ler vaar vei med en kameramobil i mistenkelig vinkel mot oss.
Andre ganger har jeg hoert kommentarer som for eksempel “americans” i en heller negativ tone. Jeg og Elle Mari hadde en litt rar opplevelse paa det lokale kjoepestentret der vi fikk hoere at vi bare spiser og aldri jobber.
Men for at det er sagt: De aller aller fleste er hyggelige og bryr seg heller lite om hvor bleik jeg er..

Foer jeg runder av maa det nevnes at maten her blir mindre og mindre sterk. Jeg herdes!
fruen i huset jeg bor i naa er en kloepper paa kjoekkenet og jeg har  til og med spist storfekjoett der, i motsetning til mange andre steder der du faar vegetarmat og kanskje kylling. Jeg har forresten blitt veldig glad i vegetarmat mens jeg har vaert her og det norske kjoekken har litt aa laere om hva man faktisk kan gjoere med en potet!

Takk for meg for denne gang!
Sender varme tanker til alle kjente og forventer en og annen lunken tilbake!

Koz fra Marita

Jeg sitter her paa en liten nettkafe noen hundre meter unna leiligheten vaar. Det virker som keyboardene her uten unntak er slitne og trege, og ingen av dem har Æ, Ø eller Å, saa klart. Skal jeg ha dem maa jeg bruke juksekoder, og jeg skriver egentlig tregt nok som det er. Men ellers har nettkafeene vaert baade billige og hendige, saa jeg skal ikke klage. Som Sakarias sa har det ogsaa blitt fagre loefter om hvitevarer og internett-tilgang i leiligheten vaar. Og jaggu er det kommet noen svaere kasser i stua, som vi har faatt streng beskjed om ikke aa roere. Skal man tro innpakningen inneholder de en vaskemaskin og en mikroboelgeovn, men inntil mennene med bart kommer for aa sette alt paa plass kan vi bare gjette. Og naar det gjelder internett tror jeg det kan ta en stund. Det er tross alt ennaa bare to dager siden tidsfristen de satte gikk ut. Men paa den lyse siden av det indiske servicesamfunn: Det kom en mann i dag og spurte om gassovnen vaar funka. Jeg sa ja, saa gikk han. Det er omtanken som teller.

Jeg har faatt naerkontakt med autentiske indiske basiller, og som foelge av dette kan jeg inntil videre ikke loepe rundt med gatebarn om formiddagen. Jeg kan dog faa meg til aa synge med barn fra slummen om ettermiddagene. Det er et lite eventyr i seg selv aa proeve aa faa cirka 20 halvorganiserte indiske unger til aa hyle samme melodi og tekst paa en gang, men vi gjoer saa godt vi kan. Det kan bli spennende aa se hvor langt vi er kommet naar Mars sniker seg rundt hjoernet, og hva vi driver med.

Ellers har jeg bedrevet ting som aa kloe en loeshund paa magen (den var saa soet og snill atte), kjoept bananer av bananmannen, drukket ufyselige mengder syrlige fruktdrikker og oppfunnet spennende nye matretter. Jeg begynner aa gaa mindre og gape over alle de spennende nye tingene som palmer og dyr overalt, og er paa et vis etablert i Bangalore by. Og godt er det, for det er ennaa mye igjen aa gjoere!

Fred ut!

Alle skjemmer meg bort i familien. Jeg får nesten mat kastet etter meg. De legger i alle fall på tallerkenen for meg. Ofte mer enn én gang. Og spicy skal det være. Rakesh har til og med spandert dopapir på meg. Jeg klarer ikke helt å venne meg til indian style (masse vann og venstrehånda).

Ved å bo med en familie får man mye bedre innsikt i hvordan en del av den indiske befolkningen lever. Både i tenkemåte og vaner. Jeg får anledning til å se cricket på tv med mennene i familien, og jeg får anledningen til å lese noen av de mer seriøse avisene i India, og se nyheter på tv. Nå dreier selvsagt mye seg om valget i Pakistan, om den maoistiske geriljaen i landet, og om islamistiske terrorister. Det er nok av terroranslag i India, men heldigvis lite i Bangalore. Det som har vært en stor sak i det siste er at de skal ha arrestert noen menn med skumle planer mot byen vår. Det er også litt gøy at de skriver om tigrer, slik vi skriver om ulver og bjørner. Det handler om at de er utrydningstruet, og at bønder angriper dem. The Hindu skriver også litt om Kosovo, og ting som skjer i Europa.

De siste dagene har jeg tilbrakt en del tid bakpå scooteren til Rakesh, og fått oppleve den bangalorske trafikken enda mer på nært hold. Det er rimelig spennende, og mye mer gøy enn norsk rushtid. I Norge har vi tross alt fartsgrenser, filer i veiene, og hjelmpåbud, mellom anna.

For å oppsummere litt hva som ellers har skjedd de siste dagene så kan jeg nevne at jeg har spilt risk og drukket øl med indiske gutter. På søndag var vi på teater og så et stykke av, med og om sex-arbeidere og deres sønner. Noen av oss har skrevet artikler til et blad som gis ut på college. Jeg skreiv om såkalte seksuelle minoriteter. Og i går besøkte jeg Rakesh’ da seks dager gamle niese, som er helt nydelig. Basert på indisk hindutradisjon for navnevalg (astrologi) skal navnet hennes begynne med ”Ja”.

I tillegg til meg har Elle Mari og Marita flyttet inn i familier. De andre bor i leiligheten, hvor de har fått ny vaskemaskin, mikrobølgeovn og dvd-spiller. Jeg har hørt rykter om at det også skal komme internett. Da blir det nok litt mer fra den kanten.

Det er også slik at tiden endelig har kommet for forkjølelser og magebesvær blant enkelte i gruppen.

Koz&klemz

Det blir ikke saa mye internett paa oss, og i alle fall ikke i lengre omganger. Vi har vaert med paa veldig mye, og inntrykkene kan noen ganger bli i meste laget. Forrige helg var vi paa en slags exposuer-camp med de frivillige fra CSA. Det var i Hoskote, et landsby-omraade, to-tre timer utenfor Bangalore. Her ble vi mye bedre kjent med indiske ungdommer, samtidig som vi hadde interessante sessions med filosofisk og samfunnsvitenskaplig tilnaerming til landsbygda, og verdenssamfunnet generelt. Det kanskje viktigste med helga var kontakten med lokalbefolkningen. Vi lekte og hadde show med barna, holdt konkurranser med barn, og besokte forskjellige landsbyer. I den ene landsbyen besokte vi hjemmene til folk, og pratet med dem som bodde der. Det var mye fattigdom og leielse, men ogsaa mye glede.

Vi har ikke vaert i India lenge nok til at jeg kan komme med noen konklusjon over den indiske vaeremaaten og samfunnet som helhet. Det kan jeg jo egentlig aldri gjoere. Selvsagt er det jo noen ting jeg ikke er helt komfortabel med. Det er en annen kultur, og vi forstaar litt mer hver dag. Men det jeg kan si at jeg er litt overrasket over i India er at inderne er veldig like oss paa de fleste omraader.

Denne uken har vi paa dagtid vaert utplassert i forskjellige NGOer, Bosco og Apsa som arbeider med barn, og Sangama som arbeider med seksuelle minoriteter. Det har vaert mange sterke opplevelser. I utgangspunktet skal vi bare vaere i en organisasjon hele tiden, saa jeg var i Bosco med Stine og Marita de foerste dagene. Vi var paa et slags barnehjem, hvor det bare er gutter, og alle har en fortid hvor de levde paa gata. Noen ganger minner hele hjemmet om en scene fra Fluenes Herre, men av og til er de bare helt herlige. Det dumme er at det er mye slaasing blant barna, og noen av de voksne som arbeider der bruker ogsaa smaa klaps.

Jeg har blitt veldig glad i en av guttene, og har veldig lyst til aa ta ham med hjem til Norge. Det er kanskje litt uaktuelt akkurat naa.

Paa torsdag og fredag aapna sjansen seg hos Sangama. Jeg og Nora fikk bli med en student fra Christ College paa torsdag til det ene kontoret. Der satt vi lenge og pratet med mennesker i en vanskelig livssituasjon. Det er ulovlig aa vaere homofil i India. Likevel forsoeker de aa leve sine liv. Menneskene som faar hjelp av Sangama er hovedsakelig mennesker med lite utdannelse og som ikke kan engelsk. Fattige mennesker. Homofile, lesbiske, bifile og hijraer (transseksuelle). Sangama arbeider baade mot HIV, samtidig som de kjemper for disse menneskenes rettigheter, og en bevisstgjoering i samfunnet. De har allerede oppnaad mye. Men fremdeles er det slik at de fleste av disse kun kan broedfoe seg med enten sexarbeid, eller tigging.

Vi fikk hjelp av de der som kunne engelsk til aa utveksle erfaringer med de som samlet seg i oppholdsrommene til Sangama. Noen var ogsaa villige til aa dele sine livshistorier. Generelt i India er folk veldig aapna. Hos Sangama deler de det meste.

Paa fredag (15.2) dro jeg og Nora alene til et annet kontor Sangama har, og fikk pratet mye med de som befant seg der. Slik jeg ser det er dette mennesker som har lidd mye, og baerer preg av det. Det aa ikke passe inn i de tradisjonelle kjoennskrollene er mye vanskeligere i India enn i Norge. Men lysglimt er det. Den ene av hijraene vi pratet med hadde faatt pass og foererkort som kvinne, og hadde til og med faatt adoptere enn jente.

Paa kveldstid arbeider vi med Gracias. Vi laerer barn i slummen sang og dans som de skal fremfoere for de studentene pa Christ College som stoetter dem oekonomisk, i begynnelsen av mars.

Slik ser nok ogsaa de neste ukene ut, men det blir ogsaa tid til litt andre ting innimellom. I dag flytter jeg og Elle Mari inn i vertsfamilier. Da skal vi faa muligheten til aa kjenne indisk dagligliv enda mer paa kroppen. Vi grugleder oss. Marita flytter inn hos Johny Joseph (sir) i morgen.

Peace out!

Leiligheten er stygg, skitten, shabby og herlig. Det ene sluket etter det andre tetter seg og vaskemaskina har begynt aa lekke, men det skal vi faa fiksa. Vi hadde en skikkelig storrengjoering paa mandag, saa naa er leiligheten litt renere. Da Sakarias vaska under kjoekkenbenken fikk han kakerlakker over hele seg og etter rengjoeringen sprang det en stor rotte over gulvet. Da vi proevde aa skremme den ut floey den opp etter beina paa Nora.

I gaar kjoepte vi indisk musikk og hoeytalere til pcen.  Saa naa faar vi danset til Darde De Disco hver dag mens vi ser for oss Lenin i bassenget paa Sund. Vi har selvfoelgelig hengt opp plakat av Sharukh Khan som i full utfoldelse viser frem det han har aa by paa.

I loepet av den siste uka har vi sett og opplevd saa mye at det er umulig aa fortelle alt. Forhaapentligvis vil vi legge ut litt bilder etterhvert saa dere faar et inntrykk av hvordan det ser ut her vi er.

Noe av det foerste vi gjorde var aa kjoere rickshaw, dvs. trehjuling med plass til tre passasjerer, en slags blanding mellom bil og moped. Naa kjoerer vi auto-rick hver dag, selv om det noen ganger foerer til forsinkelser fordi de nekter aa kjoere etter taksameteret og forventer aa faa dobbelt saa mye som det egentlig koster.  Ellers har vi blitt kjoert endel i bil fiksa av CSA og en gang i Christ College sin egen buss. Noen av oss har ogsaa faatt sitte paa moped, noe som er utrolig goey og ganske skummelt. Trafikkregler er ikke saa viktig i India. Den som tuter foerst og hoyest faar kjoere foerst. Trafikken gir mye lyd fra seg, og det er utrolig mye eksos. Flere av oss svir i oeynene av all eksosen. Ryktet vil ha det til at vi ikke trenger solkrem pga. all eksosen.
Paa soendag var vi innom et tilfeldig hinduistisk bryllup, det var goey, men flaut. De drev aa fotograferte brudeparet da vi kom. Alle glodde paa oss og pekte og noen lo (saann er det mange steder). Vi foelte oss veldig dumme i vaare vanlige kortas, ettersom alle andre hadde superfine saarier og dresser og fullt av smykker og blomster i haaret. Men det virka som folk syns det var artig at vi kom innom, de tok bilder av oss og vi fikk gaa opp paa podiet og gratulere brudeparet og da tok alle fotografene masse bilder av oss. Ganske pinlig.

Vi var ogsaa en tur i en av Bangalores kjente store parker. Fullt av superfine gamle traer, blomster, busker, fugler og til og med en rosehage. Dessuten var det masse aper der Det er saa rart at det er masse oerner og andre rovfugler midt inni en saa stor by, men det er det altsaa. Parken var ogsaa full av kjaerestepar som gjemte seg i skyggene av traerne og mellom de digre roettene. Vi tulla masse med det og Jai skravla i vei om elskere og sidesprang og at du finner rundt 200 par i parken hver dag (det er ikke helt godtatt aa ha kjaereste).

Ekornene her er kjempesoete og finnes overalt, de likner paa Snipp og Snapp, men med lenger hale. Overalt i byen er det nok av hunder, kyr og esler. Ja, det var dyra.

Menneskene er jo ogsaa noe aa se paa. Det er kjempemange av dem og alle er veldig forskjellige selv om de gaar ganske likt kledt. Det er trist at nesten alle mennene gaar med vestlige klaer syns vi. Det er jo saa fint med indiske klaer. Det syns Harald og Joachim ogsaa, saa de har kjoept seg kortas de, guttekortas altsaa. Jentene gaar rundt og skriker etter saari inni seg hele tiden, de er saa utrolig fine. Men det finnes ogsaa andre fine klaer som er mye mindre kjedelige enn vaare kortas. Skal sikkert ut og handle mer snart.

Det er ganske varmt aa skjule det meste av kroppen hele tiden, men det gaar greit.
I parken paa sondag fikk Marita, Stine og Nora en kar til aa lage hennamoenster paa hendene sine, det kosta 3-4 kroner. Det er helt sykt hvor billig det er. Har klart flere dager aa spise oss mette paa 10 kroner dagen.

Vi har vaert to ganger i Rajandrangar-slummen. En gang sammen med foersteaarsstudentene som gaar master i sosialt arbeid (altsaa sosionom). De skulle gjoere en undersoekelse over hvem som oensker laan til aa bygge ut og om hvor mange barn som ikke gaar paa skole. Det var veldig koselig aa moete menneskene der. Alle barna peker og ler og vil haandhilse paa oss. Og alle smiler saa soett naar vi smiler til dem. De er saa pene. Spesielt barna og de gamle damene. Vi var ogsaa en gang sammen med en gjeng flyerter og flyvertinner. Det var en litt annerledes opplevelse. Vi fikk moete barna paa den lokale skolen paa ettermiddagen, noe som var en kjempefin opplevelse.  Standarden i slummen er ikke saa verst, hvertfall ikke der vi har vaert, de fleste av innbyggerne har dessuten saa utrolig fine og rene klaer paa seg at du tenker ikke at de er fattige.

De siste to dagene har vi besoekt to NGOer. Tirsdag var vi paa APSA som jobber for aa faa barnearbeidere og gatebarn inn i skolen eller gi dem yrkesfaglig opplaering. De har en egen skole som heter Dream School som er veldig fin. Hele APSA-senteret er idyllisk med malerier og utsmykning laget av barna overalt. Vi moette to norske studenter som var der for aa skrive hver sin bacheloroppgave. Det var interessant aa se kontrasten mellom oss og dem. Vi gjoer alt vi kan for aa passe inn, mens de var mest opptatt av aa observere. Generelt ser vi nesten ikke hvite folk i Bangalore, saa det var rart aa moete noen som til og med prater samme spraak som oss.

I gaar bar det avgaarde til Bosco, et litt eldre senter for gatebarn drevet av en katolsk presteorden. De arbeider primaert med barn som har roemt hjemmefra og virket som en enda mer etablert organisasjon. Der moette vi ogsaa to europeere og en mexikank jente som var frivillige. Begge organisasjonene ga gode inntrykk, saa vi gleder oss til aa jobbe der i neste uke.

Paa kvelden dro vi paa shopping i Mahatma Gandhi Road, som viste seg aa vaere det mest vestlig paavirkede omraadet vi har vaert i til naa. Etterpaa spiste vi sammen med Inger Lise, vaar norske koordinator som er paa besoek, og Ghita som gikk paa Sund ifjor. Maten var mye dyrere enn noe annet vi har spist, den koste helt opp mot 20 kroner.

I dag (torsdag) har vi veiledningssamtaler med Johny Sir (ansvarlig for CSA) og Inger Lise. Etterpaa skal vi besoeke en presteskole i tilknytning til Christ College.